Dette er et debattinnlegg forfatter av Mona Liss Paulsen, administrerende direktør i Nobl.
Regjeringens la denne uken frem sitt forslag til statsbudsjett for 2025. Dessverre ser vi nok en gang at budsjettet vil skape store utfordringer for boligbyggingen i Norge generelt og gjøre det enda vanskeligere for de unge å komme seg inn på boligmarkedet spesielt.
Årsaken er de foreslåtte kuttene i Husbankens utlånsramme, kombinert med økt bruk av oljepenger som kan bremse rentenedgangen. I stedet for å begrense pengebruken i en tid hvor Norges Bank fortsatt fører en innstrammende pengepolitikk, gir altså Regjeringen gass. Noe som vil øke presset på økonomien og kan forsinke nødvendige rentekutt – det motsatte av hva vi trenger nå, nemlig lave renter og stabil inflasjon.
I dag bygges det kun halvparten så mange boliger som behovet tilsier. Statistikk fra SSB viser at antall utstedte byggetillatelser fortsetter å falle, og vi ser ingen tegn til at denne trenden snur. Både Norges Banks regionale nettverk og NHOs medlemsundersøkelser peker på en ytterligere produksjonsnedgang i byggenæringen i tiden som kommer. Et stort fall i tilbudet av boliger vil føre til enda høyere boligpriser enn det vi har i dag.
For unge førstegangskjøpere er dette svært dårlig nytt. Boligprisene har steget i takt med nasjonale trender, og samtidig har vi færre nye boliger som bygges. Når nyboligmarkedet stopper opp, blir det enda vanskeligere for unge å finne tilgjengelige boliger til en overkommelig pris. Dette skaper en ond sirkel, der de med minst ressurser blir de som faller utenfor.
Regjeringen har heller ikke foreslått endringer i Boligsparing for Unge (BSU), en ordning som tidligere har vært et viktig hjelpemiddel for unge boligkjøpere. BSU-beløpene har ikke holdt tritt med boligprisveksten, og uten justeringer av denne ordningen, mister mange unge et verktøy som kunne hjulpet dem med å spare opp egenkapitalen de trenger.
Boligmarkedet er allerede svært utfordrende for unge. Prisveksten har gjort det nesten umulig for førstegangskjøpere å spare nok egenkapital, samtidig som rentene holder seg høye. For mange betyr dette at drømmen om egen bolig må utsettes på ubestemt tid.
Det er spesielt bekymringsfullt at denne utviklingen bidrar til økt ulikhet. De unge som har foreldre med solid økonomi, kan ofte få hjelp til boligkjøp. De som ikke har denne muligheten, sitter igjen med en økende følelse av at boligmarkedet er uoppnåelig. Denne forskjellen skaper dype sosiale skiller som vil kunne ha langsiktige konsekvenser for samfunnsutviklingen.
Hvis regjeringen virkelig ønsker å redusere ulikhetene i samfunnet, må de forstå at boligmarkedet er en nøkkel. Uten tiltak som gjør det lettere for unge å komme seg inn på markedet, vil forskjellene mellom de som eier og de som leier, bare bli større.
Hvis det virkelig er vanlige folks tur, må det også være unge førstegangskjøpere sin tur. Det krever handling og ikke bare flere fine ord.
